Nytt program i dag: «Rockens største og beste»: Pink Floyd, i dag kl. 12, med reprise kl. 18

Programserien tar utgangspunkt i den fantastiske boka ”Rockens største og beste – en plateguide til rockhistorien” av rockjournalisten Asbjørn Bakke. Bakke, nå redaktør i Aftenposten, har vært rockjournalist i over 30 år og ga ut boka i 2013 på forlaget Cappelen Damm. Den presenterer 430 artister og hele 1948 album. I slutten av forordet til boka skriver Bakke: ”Uten albumene ville vi miste merkesteinene i musikkhistorien”
Vi presenterer noen av artistene og deres albumutgivelser, og baserer programmene på Asbjørn Bakkes tekster..
Det siste av de 4 nye programmene omhandler PINK FLOYDS´ album. Sendes i reprise hver dag kl. 12 og 18 frem til lørdag 28. august.

Wikipedia: Pink Floyd var et britiskprogressivt rockeband, etablert i 1965. Med dype tekster, eksperimentell musikk, episke komposisjoner, lydeffekter og sceneshow spekket med effekter har Pink Floyd blitt et av rockehistoriens mestselgende band og har solgt over 250 millioner album over hele verden[1][2][3]

De mest kjente albumutgivelsene fra Pink Floyd er debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn (1967), gjennombruddsalbumet The Dark Side of the Moon (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og dobbeltalbumet The Wall (1979). Bandet ble tidlig utsatt for interne konflikter, først i 1968 da bandets første frontfigur, Syd Barrett, måtte forlate bandet på grunn av (ifølge et intervju av hans søster i 2008) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979.

Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, og ble fullverdig medlem igjen i 1994, da studioalbumet The Division Bell ble utgitt.[4] Pink Floyd ga i 2014 ut bandets siste album, The Endless River, basert på ubenyttet materiale fra innspillingen av The Division Bell.

Bandet gikk fra å være et innovativt og nyskapende psykedelisk rock-band fra Londons undergrunnsmiljø, til å bli et av verdens største og mest populære band uansett musikksjanger. Siste gang bandet opptrådte samlet var i anledning Live 8 i London2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen.[5] Richard Wright døde 15. september 2008.

Wikipedia: Eagles er et amerikansk band, som ble dannet i Los Angeles i California i 1971.

Med fem topp én-singler og fire topp én-album, er Eagles blant de mest suksessrike plateartistene på 1970-tallet.[trenger referanse] På slutten av 1990-tallet var to av deres musikkalbumTheir Greatest Hits 1971–1975 og Hotel California, blant topp 10 av verdens mest solgte album, ifølge Recording Industry Association of America.[trenger referanse] Det bestselgende studioalbumet Hotel California er rangert som nummer 37 på tidsskriftet Rolling Stones liste The 500 Greatest Albums of All Time[1], og bandet var rangert som nummer 75 på Rolling Stones 2004-liste over 100 Greatest Artists of All Time.[2] De er også den mestselgende amerikanske gruppen noensinne, med Eagles: Their Greatest Hits 1971–1975 som bestselgende album i USA[3][4]

Eagles slo sprekker i 1980 og var oppløst i 14 år, men kom sammen igjen i 1994 med albumet Hell Freezes Over. De har reist på turné periodisk siden den gang, og ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1998. Deres siste album Long Road Out of Eden var nummer én i flere land verden over i 2007.[trenger referanse]

Wikipedia: The Police var et britisk new wave-gruppe bestående av Sting (vokal og bass), Stewart Copeland (trommer) og Andy Summers (gitar) som ble dannet i London i 1977. De utgav fem studioalbum. Deres andre album Reggatta de Blanc (1979) var det første som toppet albumlisten i Storbritannia, og sangen «Message in a Bottle» ble albumets store hit. I 1983 utgav de Synchronicity, som er bandets siste og mest solgte album, og som nådde albumtoppen både i Storbritannia og USA. Albumet inneholder blant annet den populære låta «Every Breath You Take«, som havnet på førsteplass både i Storbritannia og USA. Gruppa nøt også popularitet med sanger som «Walking on the Moon«, «Can’t Stand Losing You«, «Roxanne«, «Don’t Stand So Close to Me«, «Every Little Thing She Does Is Magic» og «King of Pain«. Bandet tok en pause i 1983, før de ble offisielt oppløst i 1986.
I 2003 ble trioen innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
De har etter 2000 hatt flere gjenforeningskonserter.

Leonard Norman Cohen (født 21. september 1934 i Westmount, MontréalQuébecCanada, død 7. november 2016 i Los AngelesCaliforniaUSA) var en canadisk poet, romanforfatter, låtskriversanger, maler og gitarist. Karrieren strakk seg over 60 år, og helt til han døde. Cohen var blant annet companion av Canadaordenen, landets høyeste sivile utmerkelse, og han var innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

Han debuterte som poet i 1956, og utgav siden flere diktsamlinger og to romaner. Cohen debuterte med Songs of Leonard Cohen i 1967. Han ga ut 14 studioalbum. Andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente sangene hans er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». Etter stor suksess med de første albumene var karrieren dalende da han kom med sin bestselgende plate I’m Your Man i 1988. Etter en stille periode i 1990-årene gjorde han comeback med nye album og en omfattende verdensturné 2008–2013, og han var over 79 år gammel da han holdt sin siste konsert. Hans siste album, You Want it Darker, kom et par uker før han døde. Sønnen Adam Cohen ga i 2019 ut ubrukt innspilt materiale. Cohen fortsatte å gi ut diktsamlinger etter at han ble musiker. Sangtekstene hans har blitt gitt ut som diktsamlinger, og han tonesatte og spilte inn flere av diktene sine.

Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom filmmusikk og andre artisters fremføring av musikken hans. Cohen bosatte seg i USA, men hadde større suksess i Europa enn i USA. Norge var et av hans største marked. Rolling Stone rangerer Cohen som nummer 16 på en liste over de 100 fremste låtskriverne i historien. Han påvirket yngre musikere som Tom Waits og Nick Cave. Cohen hadde et smalt register i sin sangstemme, som lå i et mørkt leie.

Tekstene er skrevet på engelsk, og omhandler romantikk, religion, ensomhet, seksualitet og død. De var bare unntaksvis åpenbart politiske. Cohens tekster og musikk er påvirket av de hellige tekstene og sangene han hadde med seg fra sin jødiske oppvekst, fra det katolske miljøet i Montreal og fra forbilder som Federico García Lorca. Cohen sammenlignes ofte med Bob Dylan. Cohens stil minner mer om fransk chanson og Jacques Brel enn om amerikansk pop og Dylan. Han fikk tilnavn som «øverstepresten av patos» (engelsk: «the high priest of pathos») og «håpløshetens gudfar» (engelsk: «goodfather of gloom»). Samtidig er tekstene hans kjent for å inneholde en blanding av alvor og skjemt, ofte tørrvittig, mørkt og ironisk. Han var kjent som perfeksjonist, og som rockens velkledde gentleman.



GJØR EN FORSKJELL. HVER DAG.
Last ned vår App her: http://www.radiosignal.no/apps/�
HOLD AVSTAND OG HOLD UT!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *